Sauejakten (publisert i 1982) er en roman som er skrevet av Haruki Murakami, en av Japans mest kjente forfatter. Han har vunnet en rekke litterære priser, blant annet den prestisjefylte Franz Kafka-prisen. Sauejakten’s originaltittel er Hitsuji o meguru bõken og er Murakamis tredje bok, og den hører til en serie kalt ”Triologien om Rotta”. Sauejakten handler om en mann som bor i Tokyo og er nyskilt. Han jobber i et lite reklamebyrå, en jobb han finner meningsløs. Men en dag møter han en kvinne med de vakreste ørene han noen gang har sett. Rundt samme tid finner han et bilde av en sau med en stjerne på ryggen, og blir oppsøkt av en mann som kalles for ”Sjefen”. Han er nå i nærkontakt med en av Japans mektigste menn. Han får beskjed om å finne sauen på bilde hvis han vil forsette å leve.
Boken begynner rett inn i en handling, og vi får et lite innblikk på hvordan hovedpersonen er og tenker. Mannen, som er bokens hovedperson og forteller, er navnløs. Men det skaper ingen savn. Personlig merket jeg det ikke før jeg var ferdig med boken. Forfatteren veksler mellom en rekke scener, skildringer og referater. Det begynner i en scene, som går raskt over til et lite referat der vi får vite bakgrunnen for scenen i starten. Det er en del slike tilbakeblikk i form av referater i denne boken. Dette gir en følelse av å lese en slags velskrevet dagbok til tider. Noen nærmere forklaring enn det blir vanskelig.
Bokens hovedperson er som sagt navnløs, og det er ham boken handler om. Vår navnløse forteller har minimal kontakt med mennesker og har faste rutiner han følger. Som for eksempel at han spiser omelett hver onsdag på den samme restauranten. Han er ganske filosofisk og analyserende fra tid til annen. ”Det fins symbolske drømmer – drømmer som symboliserer en virkelighet. Det er også symbolske virkeligheter – virkeligheter som symboliserer en drøm.” ”Speilet kastet tilbake speilbildet mitt fra topp til tå, uten forvrengninger, nesten ufordervet. Jeg stod der og så på meg selv. Ikke noe nytt. Jeg var meg selv, med det vanlige, ikke-noe-særskilt-uttrykket. Speilbildet var imidlertid unødig skarpt. Det var ikke det speilflate speilbilde jeg så. Det var ikke meg jeg så. Tvert imot, det var som om speilbildet og dette flate bildet-jeget så på det virkelige meg. Jeg løftet høyre hånd opp foran ansiktet og gned meg rundt munnen. Jeget i speilet foretok de samme bevegelsene. Men kanskje var det bare meg som hermet etter det som jeget i speilet hadde gjort. Jeg kunne ikke være sikker på om jeg hadde gnidd meg rund munnen av egen fri vilje. Jeg arkiverte uttrykket ”fri vilje” i hodet og kløp meg i øret med venstre hånd. Jeget i speilet gjorde nøyaktig det samme. Han måtte også ha arkivert uttrykket ”fri vilje” i hodet, akkurat som jeg.” Dette gir oss også en følelse av at han er smart, selv om det ikke alltid er åpenlyst. Jeg vil si at det er en til hovedperson i boken, nemlig sauen med stjernen på ryggen, fordi hendelsesforløpet er sentrert rund den sauen. Denne mystiske sauen med stjernen på ryggen er, etter min oppfattning, maktsyk. Det er på ingen måter en vanlig ordinær sau, den kan ”gå inn” i folk og ”ta over”, og siden den er udødelig blir også de han går inn i udødelige. Dette fenomenet med at sauen kan gå inn i folk blir ikke noe nærmere forklart enn med at, når sauen ikke har mer bruk for personen han går inn i, blir personen ”saueløs”. Hvorfor sauen gjør dette blir forklart med at ”det sauen er ute etter, er en legemliggjørelse av sauens tankegang.”
Dette er et bilde av sauemannen og er det eneste bildet i boken.
Boken har en lav, eller jevn spenningskurve, som sørger for å holde leseren interessert helt til siste slutt. Handlingen forholder seg rolig gjennom hele boka. Vi får gradvis påfyll av informasjon som hjelper oss å forstå hva som skjer. Høydepunktet er nær slutten da vi får vite at Rotta er død og har drept sauen. Rotta er en god venn av vår navnløse forteller, som plutselig en dag reiste uten å si noe. Dette med at Rotta hadde drept sauen er også vendepunktet, for da skjønner vår navnløse forteller at alt det han har gjort for å finne sauen var til ingen nytte, for den hadde vært død før han begynte å lete etter den.
Personene blir skildret på den måten vår navnløse forteller ser og oppfatter personene. Vi får bare vite hans synspunkter når det gjelder de ytre trekkene. Disse er beskrevet ganske godt og det er derfor lett og danne seg et bilde av dem han treffer. Dette gir en nærmere innsikt i hans tankegang, og forsterker ”forholdet” mellom leser og hovedperson.
Sauejakten er en særegen bok, med hovedvekt på sær. Den er spennende og får deg til å tenke hver gang du går forbi et speil. Det som gjør at man kan påpeke at denne boken er skrevet i en annen kultur, enn for eksempel Norge, er blant annet det at forfatterens navn står på boken. Men det er ikke en god nok begrunnelse, så vi må gå litt nærmere inn i boka. Boken er jo skrevet i Japan av en japansk forfatter, det er også i Japan handlingen i boken utspiller seg. Men vis man da ikke visste forfatterens bakgrunn, må man se på andre ting. Boken har et par ord og metaforer som ikke forklares, og med bare det skjønner man at boken er skrevet i en annen kultur. For forfatteren bruker koder som de fra ”hans” kultur kan forstå, de er en del av et kodefellesskap. Det betyr det samme som kultur, altså mennesker som forstår de samme kodene. Men vi er ikke med i det kodefellesskapet og kan dermed ikke forstå de kodene, med mindre de blir forklart til oss. Andre ting som peker på at boken er skrevet i en annen kultur er selve handlingen. Den er noe eget. Jo, mer man vet om Japan og japansk kultur, jo lettere blir det og forså dette. ”Jeg kan ikke tenke meg noen andre enn at èn fra Japan kan skrive en hel bok der en sau har en sentral rolle, og som ’går inn’ i folk og ’tar over’.”
Kilder
http://en.wikipedia.org/wiki/Haruki_Murakami
http://www.studia.no/files/imagecache/product/ubercart_images/bookcovers/978/8/2/5/3/0/3/9788253031989.jpg
’Sauejakten’ av Haruki Murakami
Et hefte fra – ’En bok om uttrykkenes historie’ s.18 ’Koder og kodefellesskap
