Det samiske språk

Samisk, naturens språk. Et språk som kan beskrive naturen like godt som et alminnelig kart kan. Språket er rikt på ord som har med beskrivelse av natur å gjøre, med mange topografiske ord og uttrykk. Det har vært avgjørende for samisk levesett og kunne avgi en nøyaktig beskrivelse av terrenget, været, snøen o.l. i og med at de lever så tett på naturen som de gjør.

Det samiske språket hører til den finsk-ugriske gruppen som også inkluderer finsk, ungarsk, mordvinsk, syrjensk og estnisk. Språkgruppen er utbred nord i Norge, Sverige, Finland og på Kolahalvøya i Russland. Det er 9 dialekter, men siden flere av dialektene ligger så nært opp til hverandre, er det bare omtrent halvparten som er brukerspråk. Man deler også språket opp i 3 hoveddialekter; sør-, nord-, og østsamisk. Sørsamisk inkluderer sørsamisk og umesamisk, nordsamisk inkluderer pitesamisk, lulesamisk og nordsamisk, og østsamisk inkluderer enaresamisk, skoltesamisk, kilidinsamisk og tersamisk. Disse dialektene er så forskjellige at de kan regnes som 3 forskjellige språk. Det er registrert at omtrent 23 000 samer snakker de ulike språkene. De vanligst brukte språkene er lulesamisk, nordsamisk og sørsamisk. Det er også disse språkene som blir brukt skriftlig.

I overkant av 100 000 mennesker som beregnes som samer, er det bare 15% som benytter et samisk skriftspråk og kun 30% som kan snakke et samisk språk. Dette er nok et resultat av nordmennenes forsøk på å fornorske samene opp gjennom tidene. De tvang samene til å lære et nordisk språk som norsk eller svensk, og forbød dem å snakke (og lære) samisk på skolene. Det ble så ille at samene skammet seg over hvor de stammet fra, og mange nektet til og med at de var same. Det samiske folket sliter ennå etter fornorskningsforsøkene de ble påført den gangen. Dette gikk som sagt kraftig ut over språket deres, og det var ikke før i 1992 at samisk og norsk ble sidestilt som likeverdige språk. Det vil si at samene har rett til å bruke samisk språk i kontakt med offentlige organer i samisk forvaltningsområde (samisk språklov kap.3).

Den samiske språkloven hører til en relativ ny historie, og selv om vi kan si at samene i dag har fått et mye bedre vilkår for å kunne bruke sin egen kultur, er det fremdeles ting som kan forbedres. I fredags utgaven (22. januar 2010) av lokal avisa, Nord Salten, står det at; ” Sametingsrådet mener et idrettsannlegg er blant tiltakene som vil bidra til å sikre både bosetting og språk- og kulturutvikling i det lulesamiske området, og gir 400 000 kroner til kunstgressbane på Drag.” Det er slike tiltak som er med på å forbedre vilkårene til den samiske kulturen. Videre står det; ”Vedtaket er gjort med det overordnede mål å sikre bosetting, næringsutvikling og gode offentlige servicetilbud til befolkningen… Bakgrunnen for tilsagnet er utviklingsprosjektet for det lulesamiske området med særlig fokus på Drag- og Musken-samfunnet og er en del av samarbeidsavtalen mellom Sametinget og Nordland fylkeskommune”. Med et slikt vedtak forbedrer man ikke bare bosettingen, men også språket.

En annen artikkel som viser til et godt tiltak for å bevare det samiske språk, er noe som mange av oss tar for gitt. Artikkelen lyder som følgende: ”En ’revolusjon’ for lulesamisk språk, ble det sagt da det aller første dataspillet på lulesamisk ble lansert tirsdag… Det ble en merkedag og ei storhending. Og sjelden har vel foreldre sett så mye fram til at ungene drar et nytt dataspill inn i huset… - Lulesamisk er et sårbart språk, alle gode tiltak tas imot med glede. For språket vårt er dette nærmest en ”revolusjon” å regne at vi i dag har fått det aller første dataspillet med lulesamiske stemmer”.
Dette sier litt om hvor stor forskjell det er på disse sidestilte språkene, selv i dag. Ting som vi tar som en selvfølge, for eksempel dataspill på eget morsmål, må samene kjempe frem for og få. Men hendelser som dette forsterker samespråkets tilstedeværelse i dagens samfunn.










Kilder:
http://no.wikipedia.org/wiki/Samiske_spr%C3%A5k
http://www.karasjok.kommune.no/document.aspx?uid=399&title=Samisk+spr%C3%A5k
http://www.samitour.no/norsk/9-1-historie.html#11
http://www.lovdata.no/all/tl-19870612-056-003.html

Litt om Japansk kultur

Kultur i Japan
Japansk kultur er både tradisjonell og moderne. De er flink til å holde på sine tradisjoner, men er også positiv til alt som er nytt og moderne. Man ser også store kontraster mellom robotbygging og tradisjonelle te - seremonier. De er jo en av de fremste i verden med sine hurtigtog, skyskrapere og høyteknologi. Men som sagt har de mange tradisjoner å by på.


Skolesystemet
Man kan velg mellom offentlig og privat skole i Japan, men det er begrenset plass på den offentlige skolen. På de fleste skolene er det obligatorisk og bruke uniform, og det strengere disiplin der, og man tilbringer stort sett hele dagen med klassen.

Den videregående skolen i Japan er Kõtõgakkõ på japansk. De er veldig lik den amerikanske. Man begynner på videregående etter 9 års grunnskole, og går der i 3 år. Grunnskolen, samt lærebøkene og skolemateriell er gratis. Det er ikke den videregående. Obligatoriske fag som de har er blant annet japansk, matematikk, sosiologi og gym. De kan også velge mellom fag som kunst, musikk, data og japansk kalligrafi for å nevne noen. De videregående skolene er ofte fulltids skoler som også tilbyr yrkesrettede fag, som tekniske -, handels- og realfag i tillegg til de obligatoriske fagene. Det er hard konkurranse for å komme seg inn på de beste videregående skolene, det gjelder også universitetene. Inntaket skjer på grunnlag av sluttkarakterene og spesielle opptakseksamener.


Manga 漫画
Manga er det japanske ordet for tegneserie. Tegneserier i Japan har helt fra starten av blitt regnet som en egen kunstart, og den har høy anerkjennelse der. Og den er sett på som en viktig del av japansk kultur.

Manga har en tegnestil, fortellerteknikk og handling, som skiller seg mye fra det som vi er vant med og lese av tegneserier. Grunnen til dette er de er store kulturelle forskjellene. Det finnes nesten en manga for ethvert tema, alt fra livet i en kontorjobb til livet som sjørøver. Noen skriver utifra virkelige perioder også. Det mest kjente særtrekkene ved tegnestilen er at de ofte har store runde øyne og gjerne en fancy frisyre.

Når manga blir presentert for den vestlige kulturen er det ofte at det noe som blir forandret på, fordi det er forskjellige syn på hva som er sømmelig. Manga blir klassifisert etter målgrupper i Japan, disse her (se punktene under), og de engelske utgiverne setter ofte aldersgrensene som er høyere en de opprinnelige japanske. Noen ganger blir innholdet også redigert.

• Seinen - Menn
• Josei - Kvinner
• Kodomo - Barn
• Shōujo (Shōjo) - Jenter og unge kvinner
• Shōunen (Shōnen) - Gutter og unge menn
• Hentai - 18+ (Pornografisk)

Manga blir ofte bearbeidet til anime (japansk for animasjon)etter at de har oppnådd en viss popularitet. Manga blir også misforstått for å være det samme som anime, siden det er som regel anime som har/får et større vestlig publikum.


Kanji
Det japanske skriftspråket har egne skrifttegn som skiller seg fra alfabetet. Tegnene finnes i tre forskjellige varianter: 1. Hiragana, 2. Katakana og 3. Kanji, kinesiske tegn. De kom inn i landet på 500-tallet, og frem til 800-tallet skrev japanerne japansk med hjelp av kinesiske tegn. Senere på 800-tallet ble hiragana og katakana utviklet fra kinesiske tegn. Da ble det lettere å skrive flytende japansk. Hiragana og katakana er stavelses skrift, det vil si en konsonant og en vokal danner til sammen et tegn. Bortsett fra vokalene, a, e, i u og o, som alle har egne tegn. Man kan skrive stort sett alle japanske ord med hiragana, og katakana brukes for å skrive utenlandske låneord (også navn).

Hiragana & Katakana

















Japansk kokkekunst
Mye av den japanske kulturen er blitt ”inspirert” av Kina og Korea. Men kokkekunsten har de i høy grad utviklet selv. De har ikke hentet mye fra nabolandene og enda mindre fra resten av verden.

Maten blir presentert med en eleganse som utmerker seg både under tilberedningen og valg av ingredienser og servise. For eksempel bruker man servise med kirsebærblomst motiv om våren og snø motiv om vinteren. I Japan skal servise (tallerkener og skåler) passe til matens form, farge og størrelse. Ei forutsetning er at ingrediensene skal være ferske og delikate slik at råvarene kommer til sin rett. Råvarene skal høre til sesongen, og på samme måte som servise og tilbehøret, er valget av meny bestemt av årstiden. For eksempel om våren og sommeren spiser man gjerne avkjølt tófu (bønnemasse) og soba (bokhvetenudler). Mens om høsten er det ofte stekt mat ved siden av soppretter og kastanjer, og om vinteren er det gjerne diverse gryteretter, varme nudler og supper.

En av spesialitetene er jo selvfølgelig sushi. Mange trur at sushi er bare rå fisk, og det er ikke helt sant. De vanligste ingrediensene i sushi er rå eller marinert fisk skåret i tynne skiver, med ris og grønnsaker. Men man kan også lag sushi uten fisk og heller bare ha risen og grønnsakene eller liknende. Andre spesialiteter som er verdt å nevne er sukiyaki, det er tynne oksekjøttskiver som tilberedes ved bordet og servers med diverse tilbehør ved siden av, og sashimi, som er tynne skiver av rå sjømat, og som kanskje mest er typisk for det japanske kjøkkenet.

Maten deles ikke inn i forretter og hovedretter, men blir servert som mange småretter. Rettene har ikke noen spesiell rekkefølge, men det er vanligst å begynne med rå fisk og avslutte med suppe. Maten spises med spisepinner, som vanlig vis er av tre.



Kilder:
http://guidetiljapan.wordpress.com/kultur/
http://guidetiljapan.wordpress.com/det-moderne-japan/
http://www.snl.no/Japan/kokekunst
http://www.snl.no/Japan/skole_og_utdanning
http://no.wikipedia.org/wiki/Manga