Symbolsk Drama

Når jeg leser eller hører ordet drama, tenker jeg nesten umiddelbart på en sjangertype. Ordet drama brukes som en sjangerbetegnelse på både teaterforestillinger, filmer, TV programmer, radioteater og bøker, og er såkalte dramatiske verker. Bortsett fra bøker som opprinnelig kun var ment for lesing, er kalt for lesedrama. Eksempler på lesedramaer er Henrik Ibsens Peer Gynt og Goethes Faust.

Drama er en veldig viktig kulturell ytringsform for oss mennesker. Det å kunne få uttrykke seg gir en slags befriende følelse. Vi mennesker har alltid og vil alltid ha behov for å uttrykke oss. Men hvordan vi uttrykker oss avhenger av blant annet av hvilken kultur og religion vi har. Drama som er en måte å uttrykke seg på har sitt opphav og utgangspunkt i religiøse seremonier. Mennesker har i de fleste religioner oppgjennom historien forsøkt å imitere guder og andre overnaturlige krefter med bruk av sang, dans og drama for å prøve å påvirke dem. Disse religiøse teaterspillene har fremdeles en høy status for forskjellige kulturer rundt om i verden i dag. Eksempelvis er det klassiske japanske Noh-dramaet, hvor repertoaret normalt sett har fokus på historiske og religiøse fortellinger, et meget godt eksempel på hvordan religion og kultur virker på hverandre. Dramaet har sine røtter i den buddhistiske religionen og er formet av den japanske kulturen.








En typisk noh scene->




Et Noh-drama er et musikalsk drama som blir framført bare av mannlige skuespillere. Det vil si at selv kvinneroller blir spilt av menn. Måten dette framstilles på er med bruk av noh-masker. Forskjellige typer masker symboliserer forskjellige typer roller, også kjønn, alder og arter.

Forskjellige kulturer har også forskjellige tolkninger på diverse symboler og symbolbruk. For eksempel kan farger som symboliserer ting, ha ulik betydning. Rødt kan symbolisere kjærlighetens og lidenskapens farge, men den kan også symbolisere fare. Men på tross av forskjellene er fargene fremdeles noe av det mest universelle vi har. Farger er viktige faktorer i dramatiske spill. Bruken av farger er med på å skape den rette stemningen som dramaet er ute etter å gi. Er det en tragedie gir gråe og dystre farger den rette følelsen, i motsetning til i en komedie hvor man vil foretrekke lystige og sterke farger for å få rett følelse. I drama kommer fargene i form av klær, gjenstander og kulisser. Klær, eller kostymer, har en viktig symbolsk funksjon. I Noh-dramaet blir for eksempel kostymene til hver enkelt skuespiller rikelig prydet og er full av symbolske meninger. Spiller man en rolle som tordengud kommer kostymet til å være prydet av sekskanter, men spiller man en slange blir kostymet dekorert med trekanter som skal symbolisere skjell. Kostymene gir klare signaler om hva slags rolle den enkelte spiller og fargene er med på å forsterke dette og synliggjøre symbolene mer. Dette med sekskantene er et utmerket eksempel på hvordan ulike kulturer har forskjellige tolkninger på like symboler. For noen fra vesten vil en sekskant rett og slett symbolisere en sekskant, mens den i Japan symboliserer en tordengud.

Det er ikke bare kostymene og fargene som har symbolske meninger, rekvisittene har også det. For eksempel det å bruke den samme gjenstanden til å illustrere forskjellige ting er en veldig vanlig symbolbruk. I Noh-dramaet bærer alle skuespillerne en vifte uansett hvilken rolle de har. Denne viften blir ofte brukt som en erstatning for et sverd eller et lignende våpen. Selv om man ser og vet at det er en vifte godtar man fort at det er et sverd hvis det blir brukt på den måten et sverd brukes. Altså bruker man sverdets kjennetegn til å symbolisere at denne viften nå er et sverd. Det samme gjelder for skuespillerne. Hvis en og samme person har to roller og skiller dem fra hverandre ved å bruke hatt i den ene rollen og slips i den andre, er det ikke vanskelig å forestille seg at det er to forskjellige roller man har med å gjøre.

All symbolbruken som er nevnt ovenfor er en form for kommunikasjon. For et drama er kommunikasjon helt nødvendig, og da tenker jeg ikke bare på den verbale formen. Kroppsspråket, kostymene, kulissene, fargene, alt dette er med på å skape et helhetlig bilde av hvordan vi skal oppfatte et stykke. Er det en tragedie eller en komedie? Eller er det en blanding av begge? Svaret ligger i måten det hele blir framstilt på, og det er dette som er kommunikasjonens kunst.

Som en liten avrunding kan vi altså konkludere med at det er mye symbolbruk i et drama. Symboler i form av farger, kostymer, rekvisitter, kulisser osv… Og alt dette er med på å utgjøre et drama. I tillegg er disse symbolene en form for kommunikasjon, og det er en artig tanke. For mennesker er det å uttrykke seg ved hjelp av symboler noe vi har benyttet i lang, lang tid, og dramaet er da en av måtene og uttrykke disse symbolene på.

Kilder
Wikipedia 1:
http://en.wikipedia.org/wiki/Noh
12.04.2010
Det Store Norske leksikon:
http://www.snl.no/drama
12.04.2010
Wikipedia 2:
http://no.wikipedia.org/wiki/Drama
12.04.2010
Medie Møter, Dag Asbjørnsen/m.fl.

Setsugekka

Sangen heter som sagt Setsugekka, og er skrevet og sunget av Camui Gackt. Gackt er en stor artist i Japan. Gackt er ikke hans ordentlige navn, men det er hans scene navn. Uttales Gakuto på japansk. Han er 36 år gammel og har en 15 år lang karriere bak seg. De 5 første årene var han medlem av et band kalt Malice Mizer, der han fungerte som vokalist, lyriker og pianist. Bandet var et Visual kei (’visuell stil’)band, det vil si at i tillegg til musikken så fokuserer de veldig mye på kostymer og utseendet. Bilde. Han var som sagt medlem i 5 år før han startet sin solokarriere. Den har så lang vart i 10 år, og i løpet av den tida har han utgitt 9 album og 36 singla. Denne sangen er da den 36. Han har også vært med i noen tv-serier + en film som han var med på å skrive selv (Moon Child). I 2010 så kommer det en ny film som han har vært med i, en Hollywood-film med blant annet han Josh Hartnett. Han Gackt er også kjent for å holde veldig bra konserter. Og i tillegg til at han synger på japansk, så har han også framført på koreansk, engelsk, fransk, mandarin og kantonesisk.

Om denne musikkvideoen så har Gackt selv valgt 3 av dem man ser i videoen fra populære Visual kei band, noe som (sikkert) gjør at videoen, og derav musikken, blir sett og hørt av flere. Har sagt at dette er så langt hans beste musikkvideo som er spilt inn. Musikkvideoen er litt konsertvideo, siden vi ser at bandet spiller (som om det skulle vært en konsert). Sjangeren på sangen er alternativ rock.

Sangen handler om noen som er villig til å gjøre alt for å få noen tilbake som er død. Det er da ho jenta som er død. Jeg kommer tilbake til det litt senere. Først vil jeg gjøre rede for et par sentrale ting i musikkvideoen. Det er da tittelen, Setsugekka, som direkte oversatt betyr snø, måne og blomster. Dette er viktig fordi alle disse tre elementene går igjen gjennom hele musikkvideoen og sangen. Vi ser jo da at det snør blomsterblad, og man få et par glimt av månen. Måten disse elementene går igjen gjennom musikkvideoen og i sangen, er at de kommer samtidig. Når han synger om det blir det vist i videoen. For eksempel når han synger: I’ll add up the tears and change them to powder snow to show you. Dette synger han når han krøller sammen bildet og gjør det om til disse blomsterbladene som da representerer snø. Et annet eksempel er når han synger: If I can become the moon, så peker han opp på månen. Dette viser jo at musikkvideoen og sangteksten heger godt sammen. De forsterker på den måten hverandre. Når vi nå først var inne på dette med sammenhengen mellom sangtekst og musikkvideo, så kan vi jo se på et til eksempel. Når hun tar på seg denne masken, så synger han: Your smiling face has grown hazy, I can no longer see it. Denne masken er også ganske sentral for musikkvideoen. Det her er da en Noh-maske, den blir vanligvis brukt til teater og da blir den oftest brukt til å framstille kvinner eller noe overmenneskelig. Hvis vi nu går tilbake til det sangen handler om, det med at noen er villig til å gjøre alt for å få noen tilbake som er død, så skjønner vi jo at det ikke går an. Så denne masken forklarer jo på en måte at det er noe overnaturlig som foregår. Vi ser jo også at fiolinisten i videoen har ei identisk maske som ho har. Jeg tenker da at fiolinisten kan representere døden, eller noe lignende. Også det at de har samme maske gjør at den teorien kan virke litt logisk i og med at ho er død og fiolinisten representer døden. En annen grunn til at jeg tror at han representer døden er det at han er ikledd dameklær. I Japan så blir ofte demoner og sånt framsilt som kvinner.

Musikkvideoen i seg selv har en ganske dyster stemning, med mørke farger. Hele bandet er kledd i svart, bortsett fra ho jenta som er kledd i hvitt. Det kan man tolk på forskjellige måter. Hvis man ser på det med en sammenheng med sangteksten, så kan vi tenk oss at ho er en blomst av snø, på den måten at ho er hvit som snøen og blomsten (navnet på tittelen). Også det at i sangteksten så bruker han Gackt formuleringen The flower of snow om ho. Ho blir også framstilt som en engel, når man mot slutten får et glimt av ho med utstrakte armer. Han Gackt som også er kledd i svarte klær, gir en kontrast til henne som er kledd i hvitt. Dette kan være en måte å fremme at det er et skille mellom dem. (noe som skiller dem fra hverandre). Blomsterbladene på slutten av videoen kan også være en måte å vise dette skille på. Vi får jo se dette bladet som treffer vannet, og da ser vi også at det ligg et blad under vannoverflaten.

Det er en god del nærbilder av artisten som synger, og dette kan gi et nærhetsinntrykk fordi man lettere kan se artistens sine følelser. Vis til bildene. Ellers er det stort sett normalperspektiv, og en del oversiktsbilder der man får se hele bandet. Klipphastigheten forholder seg godt til musikkens rytme. Den er rolig, men under fiolinsoloen blir den raskere, noe som skaper litt mer dramatikk.

Litt om omgivelsene i musikkvideoen. Det ser jo ut som om det er ute det foregår, men det at han sitt i en stol og har ei lampe og et bord med ei bok på, gjør at man begynner stusse litt på det. Det jeg tenker er at han kanskje sitt hjemme i stua og mimrer om henne, og det han synger er på en måte tankene hans. Det var nå det jeg fikk ut av det.

Denne musikkvideoen er jo laget på 2000-tallet, nærmere sagt i 2009. Det er ikke så langt ifra 90-tallet, så det kan være litt vanskelig å få et klart skille. Men hvis vi ser på fiolinen i videoen så ser vi jo at det ikke er en vanlig tradisjonell fiolin, men en mer moderne variant som passer godt til 2000-tallet. Hvis vi ser litt nærmere på klesstilen til han Gackt oppgjennom karrieren hans, så ser vi at han bytter stil nok så ofte. Han begynte jo karrieren sin på 90-tallet og da var det vanlig med blandete stilarter, og vi ser at han har tatt med seg denne typen stil, med bruk av mye svarte klær. Han har jo modernisert stilen litt, med at han holder seg oppdatert på dagens moter. Han har, og bruker jo fortsatt en del kostymer i musikkvideoer og på konserter, og det er jo kanskje en tidløs ting.

Min personlige mening:
Jeg liker denne musikkvideoen og sangen veldig godt. Jeg synes at sangen er så fin!

Det samiske språk

Samisk, naturens språk. Et språk som kan beskrive naturen like godt som et alminnelig kart kan. Språket er rikt på ord som har med beskrivelse av natur å gjøre, med mange topografiske ord og uttrykk. Det har vært avgjørende for samisk levesett og kunne avgi en nøyaktig beskrivelse av terrenget, været, snøen o.l. i og med at de lever så tett på naturen som de gjør.

Det samiske språket hører til den finsk-ugriske gruppen som også inkluderer finsk, ungarsk, mordvinsk, syrjensk og estnisk. Språkgruppen er utbred nord i Norge, Sverige, Finland og på Kolahalvøya i Russland. Det er 9 dialekter, men siden flere av dialektene ligger så nært opp til hverandre, er det bare omtrent halvparten som er brukerspråk. Man deler også språket opp i 3 hoveddialekter; sør-, nord-, og østsamisk. Sørsamisk inkluderer sørsamisk og umesamisk, nordsamisk inkluderer pitesamisk, lulesamisk og nordsamisk, og østsamisk inkluderer enaresamisk, skoltesamisk, kilidinsamisk og tersamisk. Disse dialektene er så forskjellige at de kan regnes som 3 forskjellige språk. Det er registrert at omtrent 23 000 samer snakker de ulike språkene. De vanligst brukte språkene er lulesamisk, nordsamisk og sørsamisk. Det er også disse språkene som blir brukt skriftlig.

I overkant av 100 000 mennesker som beregnes som samer, er det bare 15% som benytter et samisk skriftspråk og kun 30% som kan snakke et samisk språk. Dette er nok et resultat av nordmennenes forsøk på å fornorske samene opp gjennom tidene. De tvang samene til å lære et nordisk språk som norsk eller svensk, og forbød dem å snakke (og lære) samisk på skolene. Det ble så ille at samene skammet seg over hvor de stammet fra, og mange nektet til og med at de var same. Det samiske folket sliter ennå etter fornorskningsforsøkene de ble påført den gangen. Dette gikk som sagt kraftig ut over språket deres, og det var ikke før i 1992 at samisk og norsk ble sidestilt som likeverdige språk. Det vil si at samene har rett til å bruke samisk språk i kontakt med offentlige organer i samisk forvaltningsområde (samisk språklov kap.3).

Den samiske språkloven hører til en relativ ny historie, og selv om vi kan si at samene i dag har fått et mye bedre vilkår for å kunne bruke sin egen kultur, er det fremdeles ting som kan forbedres. I fredags utgaven (22. januar 2010) av lokal avisa, Nord Salten, står det at; ” Sametingsrådet mener et idrettsannlegg er blant tiltakene som vil bidra til å sikre både bosetting og språk- og kulturutvikling i det lulesamiske området, og gir 400 000 kroner til kunstgressbane på Drag.” Det er slike tiltak som er med på å forbedre vilkårene til den samiske kulturen. Videre står det; ”Vedtaket er gjort med det overordnede mål å sikre bosetting, næringsutvikling og gode offentlige servicetilbud til befolkningen… Bakgrunnen for tilsagnet er utviklingsprosjektet for det lulesamiske området med særlig fokus på Drag- og Musken-samfunnet og er en del av samarbeidsavtalen mellom Sametinget og Nordland fylkeskommune”. Med et slikt vedtak forbedrer man ikke bare bosettingen, men også språket.

En annen artikkel som viser til et godt tiltak for å bevare det samiske språk, er noe som mange av oss tar for gitt. Artikkelen lyder som følgende: ”En ’revolusjon’ for lulesamisk språk, ble det sagt da det aller første dataspillet på lulesamisk ble lansert tirsdag… Det ble en merkedag og ei storhending. Og sjelden har vel foreldre sett så mye fram til at ungene drar et nytt dataspill inn i huset… - Lulesamisk er et sårbart språk, alle gode tiltak tas imot med glede. For språket vårt er dette nærmest en ”revolusjon” å regne at vi i dag har fått det aller første dataspillet med lulesamiske stemmer”.
Dette sier litt om hvor stor forskjell det er på disse sidestilte språkene, selv i dag. Ting som vi tar som en selvfølge, for eksempel dataspill på eget morsmål, må samene kjempe frem for og få. Men hendelser som dette forsterker samespråkets tilstedeværelse i dagens samfunn.










Kilder:
http://no.wikipedia.org/wiki/Samiske_spr%C3%A5k
http://www.karasjok.kommune.no/document.aspx?uid=399&title=Samisk+spr%C3%A5k
http://www.samitour.no/norsk/9-1-historie.html#11
http://www.lovdata.no/all/tl-19870612-056-003.html

Litt om Japansk kultur

Kultur i Japan
Japansk kultur er både tradisjonell og moderne. De er flink til å holde på sine tradisjoner, men er også positiv til alt som er nytt og moderne. Man ser også store kontraster mellom robotbygging og tradisjonelle te - seremonier. De er jo en av de fremste i verden med sine hurtigtog, skyskrapere og høyteknologi. Men som sagt har de mange tradisjoner å by på.


Skolesystemet
Man kan velg mellom offentlig og privat skole i Japan, men det er begrenset plass på den offentlige skolen. På de fleste skolene er det obligatorisk og bruke uniform, og det strengere disiplin der, og man tilbringer stort sett hele dagen med klassen.

Den videregående skolen i Japan er Kõtõgakkõ på japansk. De er veldig lik den amerikanske. Man begynner på videregående etter 9 års grunnskole, og går der i 3 år. Grunnskolen, samt lærebøkene og skolemateriell er gratis. Det er ikke den videregående. Obligatoriske fag som de har er blant annet japansk, matematikk, sosiologi og gym. De kan også velge mellom fag som kunst, musikk, data og japansk kalligrafi for å nevne noen. De videregående skolene er ofte fulltids skoler som også tilbyr yrkesrettede fag, som tekniske -, handels- og realfag i tillegg til de obligatoriske fagene. Det er hard konkurranse for å komme seg inn på de beste videregående skolene, det gjelder også universitetene. Inntaket skjer på grunnlag av sluttkarakterene og spesielle opptakseksamener.


Manga 漫画
Manga er det japanske ordet for tegneserie. Tegneserier i Japan har helt fra starten av blitt regnet som en egen kunstart, og den har høy anerkjennelse der. Og den er sett på som en viktig del av japansk kultur.

Manga har en tegnestil, fortellerteknikk og handling, som skiller seg mye fra det som vi er vant med og lese av tegneserier. Grunnen til dette er de er store kulturelle forskjellene. Det finnes nesten en manga for ethvert tema, alt fra livet i en kontorjobb til livet som sjørøver. Noen skriver utifra virkelige perioder også. Det mest kjente særtrekkene ved tegnestilen er at de ofte har store runde øyne og gjerne en fancy frisyre.

Når manga blir presentert for den vestlige kulturen er det ofte at det noe som blir forandret på, fordi det er forskjellige syn på hva som er sømmelig. Manga blir klassifisert etter målgrupper i Japan, disse her (se punktene under), og de engelske utgiverne setter ofte aldersgrensene som er høyere en de opprinnelige japanske. Noen ganger blir innholdet også redigert.

• Seinen - Menn
• Josei - Kvinner
• Kodomo - Barn
• Shōujo (Shōjo) - Jenter og unge kvinner
• Shōunen (Shōnen) - Gutter og unge menn
• Hentai - 18+ (Pornografisk)

Manga blir ofte bearbeidet til anime (japansk for animasjon)etter at de har oppnådd en viss popularitet. Manga blir også misforstått for å være det samme som anime, siden det er som regel anime som har/får et større vestlig publikum.


Kanji
Det japanske skriftspråket har egne skrifttegn som skiller seg fra alfabetet. Tegnene finnes i tre forskjellige varianter: 1. Hiragana, 2. Katakana og 3. Kanji, kinesiske tegn. De kom inn i landet på 500-tallet, og frem til 800-tallet skrev japanerne japansk med hjelp av kinesiske tegn. Senere på 800-tallet ble hiragana og katakana utviklet fra kinesiske tegn. Da ble det lettere å skrive flytende japansk. Hiragana og katakana er stavelses skrift, det vil si en konsonant og en vokal danner til sammen et tegn. Bortsett fra vokalene, a, e, i u og o, som alle har egne tegn. Man kan skrive stort sett alle japanske ord med hiragana, og katakana brukes for å skrive utenlandske låneord (også navn).

Hiragana & Katakana

















Japansk kokkekunst
Mye av den japanske kulturen er blitt ”inspirert” av Kina og Korea. Men kokkekunsten har de i høy grad utviklet selv. De har ikke hentet mye fra nabolandene og enda mindre fra resten av verden.

Maten blir presentert med en eleganse som utmerker seg både under tilberedningen og valg av ingredienser og servise. For eksempel bruker man servise med kirsebærblomst motiv om våren og snø motiv om vinteren. I Japan skal servise (tallerkener og skåler) passe til matens form, farge og størrelse. Ei forutsetning er at ingrediensene skal være ferske og delikate slik at råvarene kommer til sin rett. Råvarene skal høre til sesongen, og på samme måte som servise og tilbehøret, er valget av meny bestemt av årstiden. For eksempel om våren og sommeren spiser man gjerne avkjølt tófu (bønnemasse) og soba (bokhvetenudler). Mens om høsten er det ofte stekt mat ved siden av soppretter og kastanjer, og om vinteren er det gjerne diverse gryteretter, varme nudler og supper.

En av spesialitetene er jo selvfølgelig sushi. Mange trur at sushi er bare rå fisk, og det er ikke helt sant. De vanligste ingrediensene i sushi er rå eller marinert fisk skåret i tynne skiver, med ris og grønnsaker. Men man kan også lag sushi uten fisk og heller bare ha risen og grønnsakene eller liknende. Andre spesialiteter som er verdt å nevne er sukiyaki, det er tynne oksekjøttskiver som tilberedes ved bordet og servers med diverse tilbehør ved siden av, og sashimi, som er tynne skiver av rå sjømat, og som kanskje mest er typisk for det japanske kjøkkenet.

Maten deles ikke inn i forretter og hovedretter, men blir servert som mange småretter. Rettene har ikke noen spesiell rekkefølge, men det er vanligst å begynne med rå fisk og avslutte med suppe. Maten spises med spisepinner, som vanlig vis er av tre.



Kilder:
http://guidetiljapan.wordpress.com/kultur/
http://guidetiljapan.wordpress.com/det-moderne-japan/
http://www.snl.no/Japan/kokekunst
http://www.snl.no/Japan/skole_og_utdanning
http://no.wikipedia.org/wiki/Manga

Sauejakten

Sauejakten (publisert i 1982) er en roman som er skrevet av Haruki Murakami, en av Japans mest kjente forfatter. Han har vunnet en rekke litterære priser, blant annet den prestisjefylte Franz Kafka-prisen. Sauejakten’s originaltittel er Hitsuji o meguru bõken og er Murakamis tredje bok, og den hører til en serie kalt ”Triologien om Rotta”. Sauejakten handler om en mann som bor i Tokyo og er nyskilt. Han jobber i et lite reklamebyrå, en jobb han finner meningsløs. Men en dag møter han en kvinne med de vakreste ørene han noen gang har sett. Rundt samme tid finner han et bilde av en sau med en stjerne på ryggen, og blir oppsøkt av en mann som kalles for ”Sjefen”. Han er nå i nærkontakt med en av Japans mektigste menn. Han får beskjed om å finne sauen på bilde hvis han vil forsette å leve.

Boken begynner rett inn i en handling, og vi får et lite innblikk på hvordan hovedpersonen er og tenker. Mannen, som er bokens hovedperson og forteller, er navnløs. Men det skaper ingen savn. Personlig merket jeg det ikke før jeg var ferdig med boken. Forfatteren veksler mellom en rekke scener, skildringer og referater. Det begynner i en scene, som går raskt over til et lite referat der vi får vite bakgrunnen for scenen i starten. Det er en del slike tilbakeblikk i form av referater i denne boken. Dette gir en følelse av å lese en slags velskrevet dagbok til tider. Noen nærmere forklaring enn det blir vanskelig.

Bokens hovedperson er som sagt navnløs, og det er ham boken handler om. Vår navnløse forteller har minimal kontakt med mennesker og har faste rutiner han følger. Som for eksempel at han spiser omelett hver onsdag på den samme restauranten. Han er ganske filosofisk og analyserende fra tid til annen. ”Det fins symbolske drømmer – drømmer som symboliserer en virkelighet. Det er også symbolske virkeligheter – virkeligheter som symboliserer en drøm.” ”Speilet kastet tilbake speilbildet mitt fra topp til tå, uten forvrengninger, nesten ufordervet. Jeg stod der og så på meg selv. Ikke noe nytt. Jeg var meg selv, med det vanlige, ikke-noe-særskilt-uttrykket. Speilbildet var imidlertid unødig skarpt. Det var ikke det speilflate speilbilde jeg så. Det var ikke meg jeg så. Tvert imot, det var som om speilbildet og dette flate bildet-jeget så på det virkelige meg. Jeg løftet høyre hånd opp foran ansiktet og gned meg rundt munnen. Jeget i speilet foretok de samme bevegelsene. Men kanskje var det bare meg som hermet etter det som jeget i speilet hadde gjort. Jeg kunne ikke være sikker på om jeg hadde gnidd meg rund munnen av egen fri vilje. Jeg arkiverte uttrykket ”fri vilje” i hodet og kløp meg i øret med venstre hånd. Jeget i speilet gjorde nøyaktig det samme. Han måtte også ha arkivert uttrykket ”fri vilje” i hodet, akkurat som jeg.” Dette gir oss også en følelse av at han er smart, selv om det ikke alltid er åpenlyst. Jeg vil si at det er en til hovedperson i boken, nemlig sauen med stjernen på ryggen, fordi hendelsesforløpet er sentrert rund den sauen. Denne mystiske sauen med stjernen på ryggen er, etter min oppfattning, maktsyk. Det er på ingen måter en vanlig ordinær sau, den kan ”gå inn” i folk og ”ta over”, og siden den er udødelig blir også de han går inn i udødelige. Dette fenomenet med at sauen kan gå inn i folk blir ikke noe nærmere forklart enn med at, når sauen ikke har mer bruk for personen han går inn i, blir personen ”saueløs”. Hvorfor sauen gjør dette blir forklart med at ”det sauen er ute etter, er en legemliggjørelse av sauens tankegang.”

Dette er et bilde av sauemannen og er det eneste bildet i boken.

Boken har en lav, eller jevn spenningskurve, som sørger for å holde leseren interessert helt til siste slutt. Handlingen forholder seg rolig gjennom hele boka. Vi får gradvis påfyll av informasjon som hjelper oss å forstå hva som skjer. Høydepunktet er nær slutten da vi får vite at Rotta er død og har drept sauen. Rotta er en god venn av vår navnløse forteller, som plutselig en dag reiste uten å si noe. Dette med at Rotta hadde drept sauen er også vendepunktet, for da skjønner vår navnløse forteller at alt det han har gjort for å finne sauen var til ingen nytte, for den hadde vært død før han begynte å lete etter den.

Personene blir skildret på den måten vår navnløse forteller ser og oppfatter personene. Vi får bare vite hans synspunkter når det gjelder de ytre trekkene. Disse er beskrevet ganske godt og det er derfor lett og danne seg et bilde av dem han treffer. Dette gir en nærmere innsikt i hans tankegang, og forsterker ”forholdet” mellom leser og hovedperson.

Sauejakten er en særegen bok, med hovedvekt på sær. Den er spennende og får deg til å tenke hver gang du går forbi et speil. Det som gjør at man kan påpeke at denne boken er skrevet i en annen kultur, enn for eksempel Norge, er blant annet det at forfatterens navn står på boken. Men det er ikke en god nok begrunnelse, så vi må gå litt nærmere inn i boka. Boken er jo skrevet i Japan av en japansk forfatter, det er også i Japan handlingen i boken utspiller seg. Men vis man da ikke visste forfatterens bakgrunn, må man se på andre ting. Boken har et par ord og metaforer som ikke forklares, og med bare det skjønner man at boken er skrevet i en annen kultur. For forfatteren bruker koder som de fra ”hans” kultur kan forstå, de er en del av et kodefellesskap. Det betyr det samme som kultur, altså mennesker som forstår de samme kodene. Men vi er ikke med i det kodefellesskapet og kan dermed ikke forstå de kodene, med mindre de blir forklart til oss. Andre ting som peker på at boken er skrevet i en annen kultur er selve handlingen. Den er noe eget. Jo, mer man vet om Japan og japansk kultur, jo lettere blir det og forså dette. ”Jeg kan ikke tenke meg noen andre enn at èn fra Japan kan skrive en hel bok der en sau har en sentral rolle, og som ’går inn’ i folk og ’tar over’.”

Kilder
http://en.wikipedia.org/wiki/Haruki_Murakami
http://www.studia.no/files/imagecache/product/ubercart_images/bookcovers/978/8/2/5/3/0/3/9788253031989.jpg
’Sauejakten’ av Haruki Murakami
Et hefte fra – ’En bok om uttrykkenes historie’ s.18 ’Koder og kodefellesskap

Juleord i juletida

Jula nærmer seg med stormskritt
og vi må få julegavene unna brennkvikt
Det er så mye styr og stell
men jule kos blir det da likevell

Julelys og julepynt henger på et tre
"Håper jammen at de ikke faller ned"
Kaker, brus og mye annet godt
Jula er virkelig flott!

Når alt er klart og servert på fat
kan alle unne seg å være litt lat
Men se hvem som kommer der
en stor mann med røde klær

Julenissen har gaver i en sekk
og ler med glede når han gir dem vekk
En sprudlende latter har han jo¨
HO - HO - HO

Ute er det snø på bakken
så nissen må på med frakken
Etter at nissen har gått
kan vi se nærmere på det vi har fått

Det siste lyset brenner ned
og alle vet at det var det
"Håper at neste år blir like flott
for jeg hadde det helt topp"